Regler for Go

Utstyr og mål

Go-brikker er svarte og hvite linseformede skiver som kalles steiner. Go-brettet kan være et flatt bordbrett eller det mer tradisjonelle gulvbrettet med ben (Go-ban). Uansett er brettet ganske enkelt et rutenett med 19 x 19 linjer, og steinene plasseres på linjenes skjæringspunkter. For kortere spill og nybegynnere brukes ofte brett på 13 x 13 og 9 x 9.

Go er et territoriumspill – hovedmålet er å omringe så stort territorium som mulig. På denne måten kan motstanderens steiner fanges, og vinneren er spilleren som ved spillets slutt har størst samlet mengde territorium og fangede steiner.

Grunnleggende begreper

De viktigste begrepene å forstå er «gruppe» og «frihet».

En gruppe steiner er en hvilken som helst samling steiner med samme farge som er forbundet ortogonalt (vannrett eller loddrett). Tre steiner på rad langs en linje danner derfor en gruppe, fordi hver stein står ortogonalt ved siden av minst én annen stein. To steiner som står diagonalt ved siden av hverandre, er derimot ikke forbundet på noen måte og danner dermed to grupper på én stein hver. Hvis en tredje stein plasseres slik at den står ved siden av begge de diagonale steinene, dannes en gruppe på tre steiner. Grupper kan bli svært store og innfløkte, men prinsippet er det samme – hvis en stein står ortogonalt ved siden av en annen stein, er begge steinene del av samme gruppe.

Ethvert tomt punkt som ligger ortogonalt ved siden av en gruppe steiner, kalles en frihet for gruppen. En enkelt stein midt på brettet har derfor 4 friheter, én i hver av de 4 retningene. En gruppe på 3 steiner på rad langs kanten av brettet har 5 friheter – én i hver ende og 3 mot midten av brettet. En enkelt stein i et hjørne av brettet har bare 2 friheter. Og en gruppe på 8 steiner som danner en firkant, har 13 friheter – 12 rundt utsiden og 1 i midten.

Hver stein motstanderen legger ved siden av en gruppe, reduserer antallet friheter med 1. En enkelt stein med motstanderens steiner nord, sør og øst for seg har altså bare 1 frihet.

Go-reglene

Go er ikke bare en fryd for øyet; selve spillet er også vakkert og estetisk i sin enkelhet. I bunn og grunn finnes det bare 3 regler i spillet:

• Svart begynner, og spillerne bytter på å plassere én stein på brettet.
• Når en stein plasseres slik at en gruppe med motstanderens steiner ikke har noen friheter, blir gruppen fanget.
• En spiller kan ikke plassere en stein slik at en tidligere posisjon gjentas.

En enkelt stein blir altså fanget hvis motstanderen plasserer fire steiner på de fire ortogonale punktene rundt den. En gruppe på 2 steiner langs kanten av brettet blir fanget av 4 fiendtlige steiner.

Øyne – nøkkelen til Go

Det er viktig å forstå at en gruppe på 8 steiner som danner en firkant, er vanskelig å fange, fordi en stein som motstanderen plasserer midt i gruppen, under de fleste omstendigheter umiddelbart blir fanget av gruppen rundt. Derfor vil ingen spiller normalt gjøre et slikt trekk.

Det ubesatte punktet midt i gruppen er et eksempel på et «øye». Et øye er et hvilket som helst tomt punkt som er omgitt ortogonalt av brikker med samme farge – og som derfor alltid er vanskelig for motstanderen å fange. Øyne er likevel ikke umulige å ta: Gruppen på 8 steiner kan fanges av en motstander som først besetter de 12 omkringliggende punktene. Deretter er gruppen på 8 steiner sårbar – hvis spilleren som eier gruppen, spiller i midten, blir gruppen på 9 steiner umiddelbart fanget fordi den ikke har noen friheter igjen. Dette er den eneste situasjonen der motstanderen med rette kan spille en stein i midten, siden trekket fjerner gruppens siste frihet og gruppen dermed fanges. Steinen som nettopp ble spilt, vil stå omgitt av 4 friheter.

Herfra følger den viktigste faktoren i Go-forsvar: En gruppe som inneholder to øyne, er trygg og kan aldri fanges. Dette bør være lett å forstå etter litt ettertanke – for å fange gruppen må alle frihetene fjernes, og begge øynene måtte derfor besettes. Men siden en stein som spilles i et av øynene, umiddelbart blir fanget, er det umulig å besette begge øynene. QED.

Kort sagt er øyne nyttige, og en gruppe med 2 øyne er usårbar.

Andre begreper

«Ko» er en lokal situasjon der en posisjon kan gjentas i det uendelige. Vanligvis oppstår dette når én spiller kan ta en stein, og den andre deretter kan spille en stein tilbake på stedet der den nettopp ble fanget, og så ta den første spillerens stein tilbake. På grunn av den tredje regelen kan en spiller ikke umiddelbart spille en stein slik at posisjonen blir som før. Minst én stein må spilles et annet sted før en spiller kan gjenopprette en ko-situasjon; ellers ville en tidligere totalposisjon på brettet blitt gjentatt.

«Seki» er en annen lokal situasjon. Begrepet brukes om et område der ingen av spillerne tør å spille, fordi det ville føre til at motstanderen kunne fange territorium eller steiner.

Å ha «sente» betyr å være i en posisjon der man kan gjøre et trekk som tvinger motstanderen til å svare. Hvis en spiller med sente gjør det aktuelle trekket, og motstanderen i stedet for å svare som forventet gjør et annet trekk med en enda større trussel, sies motstanderen å ha «overtatt sente».

En gruppe steiner som står i fare for å bli fanget umiddelbart, det vil si som bare har én frihet igjen, sies å være i «atari».

Et «dame»-punkt er et tomt punkt mellom territorier. Et dame-punkt gir ingen av spillerne noen fordel. Dame-punkter lar man stå urørt til spillets slutt, og de tas ikke med i poengberegningen.

Spillets begynnelse

Go har et enkelt og effektivt handikapsystem. Den svakere spilleren spiller alltid svart, men plasserer også et antall steiner på brettet før spillet begynner, basert på handikapets størrelse. Brettet har ni markerte skjæringspunkter i en firkant, kalt «stjernepunkter». Det nødvendige antallet steiner plasseres på stjernepunktene på følgende måte:

• Handikap på 1 stein – på et stjernepunkt i et hjørne
• Handikap på 2 steiner – på stjernepunkter i motsatte hjørner
• Handikap på 3 og 4 steiner – på 3 eller 4 stjernepunkter i hjørnene
• Handikap på 5 steiner – 4 hjørner + 1 stjernepunkt på siden
• Handikap på 6 steiner – 4 hjørner + 2 stjernepunkter på motsatte sider
• Handikap på 7 og 8 steiner – 4 hjørner + 3 eller 4 stjernepunkter på sidene
• Handikap på 9 steiner – alle 9 stjernepunkter

Å begynne et Go-spill er både avgjørende og svært vanskelig å gjøre godt. Spillerne prøver å plassere steinene langt nok fra hverandre til at de begynner å danne omringet territorium, men nær nok til at de kan kobles sammen i grupper hvis de blir angrepet. De første steinene spilles vanligvis nær hjørnene – hjørnene er de enkleste stedene å ta territorium, fordi de bare trenger å omringes på to sider. Gode spillere begynner gjerne med å plassere steiner tilsynelatende tilfeldig rundt på brettet, men i virkeligheten gjør de krav på bestemte områder. Etter denne innledende fasen oppstår lokale trefninger og større kamper i omstridte områder. Spillerne må kunne forstå og håndtere alle de mindre konfliktene uten å miste det overordnede bildet av krigen av syne.

Spillets avslutning

Til slutt blir spillerne enige om at ingen flere steiner kan spilles, fordi alt territorium er gjort krav på og alle lokale kamper er utspilt. Spillet fortsetter til begge spillerne er enige om dette. Deretter avgjøres vinneren og seiersmarginen.

Dette gjøres kort sagt ved å sammenligne summen av territoriepoengene og antallet fangede fanger. Totalsummene er uviktige – det er forskjellen mellom dem som måles. Vanligvis bruker man følgende fremgangsmåte, som gjør opptellingen mye enklere:

• Først fylles alle dame-punktene – spillerne fortsetter å bytte på å spille steiner i disse nøytrale områdene til alle er fylt. Disse regnes vanligvis som spillets siste trekk – spillet er ikke ferdig før alle dame-punktene er fylt.
• Eventuelle døde steiner (steiner innenfor motstanderens territorium) regnes som fanger og fjernes derfor nå fra brettet til haugen med steiner som hver spiller har tatt.
• For å gjøre opptellingen enklere plasseres deretter hver svart fange tilbake på brettet i svart territorium, mens hvite fanger plasseres i hvitt territorium. Logikken er enkel – hver fange teller 1 poeng, så når den plasseres på brettet, går dette poenget tapt, men det kompenseres ved at motstanderen mister 1 territoriepoeng. Totalt sett forblir forskjellen den samme.
• For å gjøre opptellingen enda enklere flyttes steinene på brettet rundt, slik at territoriene danner ryddigere mønstre. Når dette gjøres, passer spillerne ganske enkelt på å ikke endre størrelsen på territoriene. Hver svart stein som flyttes, avdekker altså ett territoriepoeng, men et annet svart territoriepoeng dekkes til som kompensasjon. Der det er mulig, formes territoriene som rektangler, og større territorier omformes ofte til områder som er delelige med ti.
• Når brettet og fangene er ordnet på denne måten, kan vinneren og seiersmarginen raskt fastslås ved å telle de forenklede territoriene.

Ettersom det generelt anerkjennes at svart har en liten fordel ved å begynne, avgjøres partier uten handicap ofte som best av to partier, der spillerne bytter på å spille svart. Seiersmarginene legges sammen etter at begge partiene er ferdigspilt for å avgjøre vinneren.

En alternativ måte å håndtere denne ubalansen på, som utviklet seg i moderne tid, er å gi hvit 6,5 ekstrapoeng i hvert parti.

Tilbake til spillet